Etter å ha møtt mange pasienter i min kliniske praksis har jeg gjort meg noen tanker om dette med traumer. I tillegg til flere fordypningskurs og utdannelser i temaet vil jeg derfor skrive ned noen ting!
Mange syns det er vanskelig å forstå deres egne reaksjonsmønstre eller oppførsel- noe som igjen kan føre til nedadgående spiraler av skyldfølelse og skam. Det kan være utfordrende å forstå også, fordi man ikke har opplevd noe «traumatisk» eller åpenbart negativ i livene sine. Men det er viktig å forstå at man likevel kan ha ubearbeidede traumer, som skaper mønstre, mønstre som en gang var fordelaktig for dem for å overleve. Det kan skape spenninger i kropp og rigiditet i sinn. Fordi kropp og huet henger sammen.
Traume er ikke nødvendigvis en hendelse, men hvordan en hendelse blir prosessert. Og hvordan en hendelse blir prosessert avhenger bla av:
din evne til å identifisere, føle og deretter gi slipp på en følelsesmessig opplevelse (som jo alle opplevelser er)
hvor mye støtte man har fått/får fra sine foreldre eller omsorgsgivere- som igjen er avhengig av deres egen andel av bevissthet og regulering av nervesystemet
samt de mønstrene du danner fra de tidligste årenes opplevelser.
Dette skaper ubevisste vaner og reaksjonsmønstre. Vi trenger ikke føre disse mønstrene videre, vi kan jobbe med dem!
Med bevissthet i både kropp og sinn.
Og husk; noe som kan være et stort traume for en person, er ikke nødvendigvis stort for en annen. Igjen avhenger det av hva slags miljø du har vært i, og hva som en gang var fordelaktig for deg.
For hva kan egentlig disse traumene være? Ofte kan det være opplevelser fra oppveksten, som vi på ett eller annet vis har rasjonalisert bort eller bare ikke tenkt over at har satt sine spor.
Her kommer en liten liste med eksempler på hva barndomstraumer kan være:
- en forelder som ikke går med på eller nekter for din virkelighet
- ikke bli sett eller hørt
- ha en forelder som lever gjennom deres barn
- bli fortalt (direkte eller indirekte) at du ikke kan eller ikke burde oppleve eller vise spesifikke følelser (gutter gråter ikke, ta deg sammen, ikke noe å være redd for, sikkert ikke så ille osv)
- ha en forelder som overkompenserer for noe de selv følte manglet i sin oppvekst
- ha en forelder som er opptatt av fasade og hva andre syns om dem
- ha en forelder som selv ikke klarer å regulere sine egne følelser
Ordet «traume» kan være ganske hardt og vi har kanskje en oppfatning om hva det er. Men ordet og begrepet er altså litt større enn det, og innebærer flere nyanser enn kun de store, åpenbare traumene vi forbinder dette ordet med.
Når vi ser listen over så har vi vel kanskje alle vært utsatt for traumer på et vis? Og som nevnt, så setter dette seg i kroppen og skaper reaksjonsmønstre.
Nå er ikke jeg ute etter å fordele skyld og skam. Vi har ingen skyld i hva vi har opplevd eller hvordan vi har blitt oppdratt, men når vi blir bevisst hvordan det påvirker oss så har vi et valg i hvordan dette skal føres videre og påvirke både deg selv og dine relasjoner.
Er du bevisst ditt reaksjonsmønster? Eller har du kjent hvordan spenningene kan sette seg i kroppen når du går inn i ditt reaksjonsmønster?
Hele deg som et mennesket rommer både historien din, kroppen din, tankene dine og følelsene dine.
Hvordan du møter deg selv og blir møtt av andre har noe å si for din helse.
Skrevet av: Isabelle Aguilera // Spireklinikken
